Av og til tenker jeg at det burde være jul hele året. Jeg tenker på hva julen gjør med oss når julefreden senker seg. Vi ser hverandre på en mer oppmerksom måte. Vi blir gavmilde og familien settes i høysetet. I julen er vi mennesker mer menneskelige enn resten av året, synes jeg. Man kan si at vi henter frem det beste i oss, og det er flott, men dessverre er det slik at ikke alle opplever julen som en positiv tid. Det finnes mange ensomme eldre i Norge, og for dem kan ensomheten vokse seg veldig stor. Kanskje har de ikke har kontakt med familien lenger eller kanskje de har mistet sine nærmeste.
Vi som driver sykehjem ser noen triste skjebner, og jeg tenker at det er godt at det finnes en næring som er dedikert til å passe på dem som ikke lenger kan være hjemme eller sammen med familien sin. Det er godt det finnes folk i Norge som er villig til å ofre sine høytider for at andre skal ha det bra. Enten de jobber i helsesektoren, i politiet, brannvesenet eller et annet sted som har åpent i julen, så er de alle sammen fantastiske mennesker som bidrar til at Norge ruller videre som en av verdens beste land å bo i.
Man skal ikke ha dårlig samvittighet fordi man har det godt og koser seg i julen
Jeg ønsker ikke med denne bloggen å rette en moralens pekefinger mot de som synes at julen er flott. Ting blir ikke bedre av det. De ensomme får det ikke bedre av at vi legger bånd på vår juleglede. Man skal ikke ha dårlig samvittighet fordi man har det godt og koser seg i julen. I stedet for så ønsker jeg å fortelle en historie om en liten gutt og en gammel dame som begge var på leting etter Gud:
Det var en gang en liten gutt som ønsket å møte Gud. Han visste det var langt til der Gud bodde, så han fylte den vesle vesken sin med pepperkaker og flere flasker vørterøl før han startet på ferden. Han hadde gått omtrent tre kvartaler, da han så en eldre kvinne. Hun satt på en benk i parken og så på duene. Gutten satte seg ned ved siden av henne og åpnet vesken. Han skulle til å drikke fra den ene vørteølflasken da han merket at kvinnen så ut som om hun var sulten. Han tilbød henne en pepperkake.
Hun tok imot den med et takknemlig smil. Ja, smilet hennes var så vakkert at gutten ønsket å se det på ny, så han tilbød henne en vørterøl også. Enda en gang smilte hun til ham. Gutten var henrykt! Slik satt de hele ettermiddagen og smilte til hverandre uten å veksle et ord. Da det begynte å mørkne, merket gutten hvor trett han var og ønsket å gå hjem. Han reiste seg og var i ferd med å gå, da han snudde seg og løp tilbake til den eldre kvinnen og ga henne en stor klem. - Og hun ga ham det største og varmeste smil han hadde opplevd.
Da gutten kom hjem ble moren overrasket over det gledestrålende uttrykket i ansiktet hans. «Hva er det som har gjort deg så glad i dag?» spurte hun. Gutten svarte: «Jeg hadde lunsj med Gud.» Og før moren rakk å si noe, føyde han til: «Og vet du hva? Hun har det vakreste smil i verden!»
I mens var den gamle kvinnen også kommet hjem. Sønnen hennes merket seg det glade ansiktet hennes, og den utrolige utstrålingen av fred. Han spurte: «Mor, hva har gjort deg så glad i dag?» Hun svarte: «Jeg spiste pepperkaker i parken med Gud.» Og før sønnen rakk å svare, føyde hun til: «Og vet du hva - han er mye yngre enn jeg trodde!»
Og noen ganger holder det kun å være til stede for en som er ensom
Det er fascinerende å tenke over hvor lite det skal til før våre handlinger skaper store bølger i andres liv. Et lyttende øre, en trøstende bemerkning eller et godt råd kan snu dagen, ja kanskje livet, for en annen. - Og noen ganger holder det kun å være til stede for en som er ensom.
Jeg ønsker deg og dine en riktig god jul!
Richard