I dag virker denne debatten ganske gammeldags og bakstreversk. Vi har vanskelig for å tenke oss et liv uten valgfrihet. Å dra på handletur og kun finne en type ost i butikken, kun ett brød, kun en type kaffe, kun en deodorant-duft på hyllen osv. Dette virker som en fattigere og mindre morsom verden å leve i synes jeg.
Velkommen til Norske sykehjem anno 2017! Her er valgfriheten svært begrenset. Vi tar valget for deg
Velkommen til Norske sykehjem anno 2017! Her er valgfriheten svært begrenset. Vi tar valget for deg. Dette var kanskje satt noe på spissen, men det er et faktum at valgfriheten på sykehjem er sterkt begrenset. Jeg ser til stadighet eksempler på dette. Det gjøres ikke i ond hensikt, og ofte tror jeg ikke at man er klar over hva som skjer. Jeg pleier å bruke saft som et eksempel. Jeg er av den oppfatning at de fleste voksne mennesker ikke drikker flere glass saft daglig, men så snart man trer over dørterskelen til et sykehjem så drikker alle saft hver dag. Hva har skjedd? Oppstår det plutselig et både akutt og kronisk behov for saft når man trer inn på sykehjem, eller er dette noe vi som arbeider på sykehjem introduserer i vår institusjonalisering av beboerne fordi det er lettere for oss som jobber her? Jeg heller nok til det siste. Dette er kanskje et banalt eksempel, men vi kjenner igjen den samme situasjonen i flere andre sammenhenger. Det går blant annet på hvordan man vil kle seg, hvordan man vil stelle seg, hva man vil spise, hvilken døgnrytme man skal ha, hvordan det skal se ut på rommet, hvilke tjenester og tilbud man ønsker seg, hvilke aktiviteter man synes det er meningsfullt å delta på, og muligheten til fortsatt å dyrke sine interesser og sitt livssyn.
Dette er nok blant de største overgrep man ser på sykehjem, for det å ta valgfriheten bort fra mennesker er med på å gjøre de mindre enn de er
Jeg våger påstanden at valgfriheten til de eldre er meget begrenset og i enkelte tilfeller totalt fraværende. Ofte opplyses det ikke om at man faktisk har et valg. Dette er nok blant de største overgrep man ser på sykehjem, for det å ta valgfriheten bort fra mennesker er med på å gjøre dem mindre enn de er. Institusjonens makt over beboeren øker samtidig med at valgfriheten forsvinner, og det er igjen med på å øke maktforskjellen mellom pleier og beboer.
Dersom man ser dette fra beboerens side, så blir det veldig urimelig. Beboeren betaler faktisk for oppholdet. Ca 85 % av inntektene (pensjonen) går som vederlag til kommunen. Vi bør med andre ord se mer på beboeren som en kunde eller en gjest, enn som en pasient. Beboeren, og beboerens pårørende, burde derfor i større grad få lov til å velge hvordan tilbudet skal være. Jeg vet at dette kan være utradisjonelle tanker, og mange vil nok si at da blir plassene enda dyrere. Som fjerde generasjons sykehjemsdriver må jeg si at jeg ikke tror at dette vil påvirke kostnadene nevneverdig. Dersom man ser på kostnadssturkuren på et sykehjem, så ser man at lønnskostnadene normalt utgjør ca 70 – 80 % av kostnadene. Hvis man i tillegg tar vekk kostnader knyttet til eiendom, vedlikehold, oppvarming osv., så er det ikke så mange prosentene igjen. Her finner vi blant annet kostnadene til medisiner, hygieneartikler, kontorutstyr, møbler, medisinsk utstyr, telefon, data/software osv. Når også dette er tatt bort så sitter man igjen med en ganske liten prosentandel som utgjør mat, aktiviteter, trivselstiltak og lignende. Som man forstår så er dette er en veldig liten del av de totale sykehjemskostnadene, og dersom man øker denne lille andelen med f.eks. 30 %, så vil det nesten ikke gi utslag på totalkostnaden. Det koster for eksempel mye mer dersom sykefraværet stiger med 1 %. Jeg våger derfor påstanden at det er viljen, og ikke pengene, det står på. Dette er en liten kostnad for sykehjemmet, men det representerer en veldig stor verdi for de som bor der.
De opplever at «institusjonaliseringen» av dem er i ferd med å ta det siste de har, selvfølelsen
Sykehjemsbeboere er mennesker som er verdensmestere i tap. De har mistet det meste på veien til sykehjemmet. De har mistet bostedet sitt og mange av eiendelene sine, nettverket har blitt mindre, venner og familiemedlemmer har gått bort, de har mistet ferdigheter og funksjoner som de tidligere hadde, og mange opplever også at hukommelsen blir dårligere. De har mistet det meste, og kommer til sykehjemmet kun med en liten koffert. På sykehjemmet mister de også valgfriheten og dermed medbestemmelsen over eget liv.
De opplever at «institusjonaliseringen» av dem er i ferd med å ta det siste de har, selvfølelsen. Opplevelsen av «hvem er jeg?». Når alle skal drikke saft, spise det samme, gjøre det samme og nærmest kle seg likt, så mister man mye av selg selv underveis. Dette er en deprimerende reise. Valgfrihet er den viktigste medisin for å bøte på dette. Valgfrihet handler om å ta beboeren og hans/hennes meninger på alvor. Det handler om å se og respektere beboeren, og dermed gi beboeren styring over eget liv. Og ja, det er faktisk mulig å gjennomføre selv om beboeren er aldri så dement.
Resultatet er en bransje uten variasjon, mangfold eller brukerorientering
Dersom man skal løfte dette opp i et enda større perspektiv, så handler valgfrihet også om å kunne velge sykehjem. Vi må huske at beboeren er en kunde som faktisk betaler for tjenesten, og da mener jeg at vedkommende også må få lov til å velge sitt sykehjem. I hotellnæringen er det slik. Her er det fritt valg. Det har ført til at det finnes mange ulike hoteller. Det er byhoteller, høyfjellshoteller, historiske hoteller, kulturelle hoteller, gourmethoteller, golfhoteller, alpinhoteller og mye mer. Tilbudet varierer etter smak og behag og prisen likedan. Dette er en bransje som kjennetegnes av brukerorientering, mangfold og valgfrihet. Resultatet er at vi gleder oss til et hotellopphold, selv om et gjennomsnittlig hotellopphold i Norge kun er på 1,5 dag. På et sykehjem skal man derimot bo resten av livet, men her finnes det ikke valgfrihet. Du blir tildelt det hjemmet du skal bo på, og ferdig med det. Resultatet er en bransje uten variasjon, mangfold eller brukerorientering. Tilbudet er likt, det er traust og det er kjedelig. Dette er kanskje årsaken til at ingen gleder seg til å komme på sykehjem. De gruer seg faktisk, og det er veldig leit.
Tenk om man kunne velge sykehjem fritt etter interesser, livssyn, beliggenhet eller andre forhold? Det høres ut som en drøm. Jeg tror at denne form for valgfrihet vil komme, og den vil presse frem nytenkning og dermed variasjon og mangfold i bransjen
Min ambisjon er å bidra til at dette skal snu. Å komme på sykehjem skal bli noe man ser frem til med glede og forventning, akkurat som hotelloppholdet jeg forklarte ovenfor. Da tror jeg at valgfrihet er nødvendig. Valgfrihet kan f.eks. være å kunne velge det hjemmet som er nærmest der du bor, for det er trygt og kjent. Kanskje ønsker man heller det som ligger i nærheten av barndomshjemmet på en annen kant av landet, da dette er et sted man har mange gode minner fra. Eller kanskje vil man bo i nærheten barn og barnebarn. Kanskje ønsker man et sykehjem som ligger ved en golfbane, eller ved markagrensen da det har vært ens store lidenskap, eller det hjemmet som reklamerer med et gourmetkjøkken. Tenk om man kunne velge sykehjem fritt etter interesser, livssyn, beliggenhet eller andre forhold? Det høres ut som en drøm. Jeg tror at denne form for valgfrihet vil komme, og den vil presse frem nytenkning og dermed variasjon og mangfold i bransjen. Det vil føre til brukerorientering og valgfrihet. Dette igjen håper jeg at vil gjøre sykehjem til noe spennende, og til noe som man gleder seg til. Det er fullt mulig å få til dette. Det handler om prioriteringer og valg, og dette er et valg våre eldre fortjener at vi tar. Vi må ta tilbake valgfriheten!
Takk for at du følger eldrebloggen.no!
Omsorgshilsen
Richard