Psykologen Abraham Maslow utviklet i 1943 en teori som har fått navnet Maslows behovspyramide. Pyramiden forsøker å finne frem til grunnleggende behov som kan forklare vår atferd og motivasjon.
Maslows påstand er at de behovene i pyramidens nederste lag må oppfylles for at vi skal få dekt våre grunnleggende behov. Det vil si mat, drikke, søvn, trygget fra krig og utslettelse. Først når disse fysiske behov er på plass kan vi strebe videre mot de åndelige behov.
Særlig i vårt vestlige samfunn, hvor vi tar mange av de primære fysiske dimensjonene for gitt, ser vi at vi bruker stadig mer tid og ressurser på å realisere oss selv. Det gir utslag i mange og varierte interesser og hobbyer. Man hopper på videre- og etterutdanning, tar i bruk meditasjon og mindfullness, noen kjøper motorsykkel i godt voksen alder og så videre. Vi forsøker å utnytte hele vårt potensiale, flytte våre grenser, og bli alt vi kan bli.
"Tilværelsen handler om å dekke behov for søvn og ernæring, samt å behandle smerte og ulike symptomer"
Dessverre opplever alt for mange at møtet med sykehjem blir en tøff opplevelse. På mange sykehjem er det nettopp de fysiske primærbehovene, og ofte kun dem, som står i fokus. Tilværelsen handler om å dekke behov for søvn og ernæring, samt å behandle smerte og ulike symptomer. Man opplever ofte at de individuelle særegenhetene utvaskes til fordel for mer universelle og praktiske løsninger. Med andre ord så er personlig utvikling noe som ikke blir prioritert.
"Dette handler om at vi som driver sykehjem ser hver enkelt og møter de som menneske og ikke som pasient"
Jeg tar sterk avstand til en slik tenkemåte. Jeg mener at sykehjemsbeboere fortsatt skal ivaretas åndelig, samt at individets ønsker og muligheter tas på alvor. Livet er ikke over selv om man kommer på sykehjem. Man skal fortsatt ha muligheten til å lære nye ting og utvikle seg. Dette handler om at vi som driver sykehjem ser hver enkelt og møter de som menneske og ikke som pasient. Tradisjonelt så mener jeg at de fleste av dagens sykehjemsaktører har hatt for stort fokus på oppgavene i pleien. Man tenker for mye på hva som skal gjøres av praktiske ting, og for lite på hvorfor man er på jobb. Hva er målet for dagen? Er det å stelle flest mulige rom?, eller er det å skape mest mulig livskvalitet og livsglede blant beboerne? Nå er det nødvendigvis ikke motsetning mellom disse ting, men jeg tror det er viktig å vite hvor fokuset skal ligge.
"Sykehjemmene i Norge er for like og for institusjonelle"
På samme måte som man skal tenke på hvert enkelt individ på sykehjemmet og legge opp til en variert behandling her, så burde det være mange og varierte sykehjem i Norge. Jeg mener at det har vært for lite nytenking i bransjen. Sykehjemmene i Norge er for like og for institusjonelle. De har med andre ord alt for stor fokus på de primære fysiologiske-/trygghetsbehovene, og alt for lite fokus på de tre øverste kategoriene i pyramiden til Maslow. Misforstår meg rett, jeg mener ikke at de to nederste kategoriene skal ofres til fordel for selvaktelse og personlig utvikling, de skal alltid være fundamentet, og alltid være der, men det burde være noe for enhver smak i tillegg. I hotellnæringen finnes det forskjellige konsepter, blant annet konferansehoteller, høyfjellshoteller, spahoteller, byhoteller, golfhoteller, historiske hoteller, kulturelle hoteller, urbane hoteller og mange andre varianter og stilarter.
"Det synes jeg er rett og slett tragisk"
Innenfor sykehjemsbransjen er det for det meste bare institusjoner! Her blir de eldre foret og stelt, og ikke så mye mer. Ikke rart at depresjon og ensomhet blomstrer opp blant beboerne, og behov for medisinering bare øker. Det synes jeg er rett og slett tragisk. Man burde åpne opp for mangfold, valgmuligheter og brukermedvirkning. Først da tar man våre eldre på alvor. Dette innebærer at vi må tenke nytt i forhold til hvordan vi løser disse oppgavene, og tiden er overmoden. Vi nærmer oss en eldrebølge, og vi får samtidig mer kvalitetsbevisste beboere i tiden som kommer. De vet å sette krav til tjenesten, og er vant til å ha valgmuligheter. Dersom vi skal møte dette behovet så er det på tide å sette i gang nå!. Dette løftet må gjøres både nasjonalt, og på hvert enkelt sykehjem. Det må igangsettes av våre folkevalgte politikere og av hver enkelt pleier.
Det er vi som har ansvar for å gi en verdig eldreomsorg, og vi må begynne utviklingen nå!