Det er mitt inntrykk at vi i stadig større grad sykeliggjør oss selv. Det finnes snart ikke et ubehag eller en mental tilstand som ikke har fått et latinsk navn og blitt plassert i diagnoseoversikten. Det kan virke som om alderdom også er i ferd med å havne her.
Heldigvis er det ennå ikke slik at man kan gå til fastlegen og komme ut med diagnosen «gammel». Det å bli eldre er ikke det samme som å bli syk, men likevel opplever jeg at mange sykeliggjør eldre mennesker. Det er riktig at mange eldre, og særlig de som bor på sykehjem, har mange diagnoser og sykdommer som de sliter med, men de er ikke syke fordi de har blitt gamle.
Det er noe jeg tar sterk avstand fra
Det å sette likhetstegn mellom gammel og syk er å stigmatisere eldre mennesker og putte dem i «bås». Det er noe jeg tar sterk avstand fra. Særlig fordi det er med på å gjøre eldreomsorgen fattigere. Ved å sette likhetstegn mellom syke mennesker og sykehjem, så blir tilbudet mer klinisk og ensrettet enn det fortjener å være. Samtidig fratar man de eldre påvirkning på hvordan et sykehjem skal være. De blir sett på som passive mottagere og ikke som en aktiv part i utformingen av tjenesten.
På Villa Skaar sier vi at alle beboerne er friske. De har ulike diagnoser som de sliter med, men i utgangspunktet så er de friske. Det er en stor forskjell på å si at man har friske beboere med ulike sykdommer, enn å mene at man har syke beboere med innslag av friskhet. Forskjellen går i hovedsak ut på hvordan man møter mennesket.
Har du hørt historien om den gamle damen som hadde lagt et brev i nattbordsskuffen på rommet sitt? Det sies at pleierne fant brevet etter at hun døde. Historien er en vandrehistorie og finnes i mange varianter. Jeg synes ikke det er interessant om den er sann eller ikke, men som er viktig er hva den forsøker å fortelle oss.
Hva ser du, søster, i din stue?
En gammel, sur og besværlig frue,
skjelven på hånden og fjern i blikket,
litt skitt og litt rot der hun har sittet.
Du snakker høyt, men hun hører deg ikke,
hun sikler og hoster, har snue og hikke.
Hun takker deg ikke for alt det du gjør,
men klager og syter, er i dårlig humør.
Er det hva du tenker? Er det hva du ser?
Åpne dine øyne og se – det er mer.
Nå skal jeg fortelle deg hvem hun er,
den gamle damen som ligger her.
En pike på 10 i et lykkelig hjem,
med foreldre og søsken – jeg elsker dem!
En jente på 16 med et hjerte som banker
av håp og drømmer og romantiske tanker.
En brud på 20 med blussende kinn,
i mitt hjem eget går jeg lykkelig inn
En mor med små barn som bygger et hjem,
mot alt som er vondt, vil hun verne dem.
Og barna vokser med gråt og med latter,
så blir de store, og så er vi atter
to voksne som nyter freden,
som trøster hverandre og deler gleden
når vi blir femti og barnebarn kommer,
som bringer uro og latter hver eneste sommer.
Hva ser du, søster? En tung, trett og senil gammel skrott?
– Nei, prøv en gang til, se bedre etter. Se om du kan finne
et barn, en brud, en mor – en kvinne!
Se meg som sitter der, innerst inne!
Det er MEG du må prøve å se – og finne!
Det å virkelig bry seg mener jeg at dette er den beste omsorg vi kan utvise på et sykehjem
Som diktet forteller så må vi lete bak diagnoser og fordommer for å finne den egentlige sykehjemsbeboeren. Dette er å virkelig bry seg om beboeren, og det mener jeg at er den beste omsorg vi kan utvise på et sykehjem.
Villa Skaar har i alle generasjoner vært opptatt av trivsel på våre hjem, men det er nok de siste 15 årene at vi har satset spesielt på aktiviteter. Begrepet «aktiviteter» blir ofte misforstått når man snakker om eldreomsorg. Mange forbinder dette med trening eller trim. Det er ikke slik vi bruker begrepet. Aktiviteter handler om å skape variasjon og innhold i hverdagen til sykehjemsbeboerne. Det handler om å tilby hver enkelt noe som setter farge på dagen. Aktiviteter kan således være ulike utflukter, kinobesøk, turer i svømmehallen, en reise til hjemtraktene, å spise kake på kafe, lage noe sammen, få besøk av dyr, dra på restaurant og mye mer. Aktiviteter handler derfor om å oppleve noe. Vi mener at opplevelser holder våre beboere både fysisk og mentalt spreke.
Vi kan dokumentere at medikamentbruken hos oss gikk gradvis ned etter hvert som vi satset mer på aktiviteter. Det er egentlig ikke så overraskende. Dersom man er flink til å bevege kroppen, så fungerer magen bedre. Det reduserer bruk av avføringsmidler. Dersom man har vært ute i frisk luft eller en tur i svømmehallen, så sover man bedre. Da trenger man mindre sovemedisin. Dersom man opplever spennende og varierte dager så har man det bedre mentalt. Da trenger man ikke antidepressiva. Slik kan jeg fortsette med eksempler på medikamenter som det overforbrukes av innenfor eldreomsorgen, og som kunne vært redusert med et litt annet fokus og litt andre holdninger.
Det er et tankekors at den gruppen av befolkningen som tåler medisiner dårligst er eldre mennesker, og samtidig er det nettopp disse som spiser mest medisiner
Det er et tankekors at den gruppen av befolkningen som tåler medisiner dårligst er eldre mennesker, og samtidig er det nettopp disse som spiser mest medisiner. Dette skaper så mange bivirkninger, og så mange andre uheldige effekter, at det reduserer både livskvaliteten og livslengeden til veldig mange eldre.
Jeg mener ikke at man skal slutte og medisinere eller behandle sykehjemsbeboere, men det handler om å se på årsaken til problemene, og ikke bare symptomene. Det er klart at man kan behandle søvnløshet med sovemedisin og en treng mage med avføringsmidler, men da behandler man kun symptomet. Vi må isteden finne ut hvorfor beboeren ikke får sove og hvorfor magen er treg. Dersom grunnen til begge problemene er at man sitter passiv i en stol og slumrer hele dagen, så må man heller legge til rette for litt aktivitet.
Det handler om å gi oppmerksomhet til et annet menneske. Ikke oppmerksomhet til sykdommen, men til hele mennesket.
Dette høres kanskje enkelt ut, men å jobbe med aktiviteter er utfordrende. Det krever først og fremst at man må lære beboeren å kjenne. Hva liker vedkommende å gjøre? Hva har hun eller han gjort før? Hvordan skal vi legge det til rette for at vedkommende kan være med? Hvordan kan vi motivere? Disse og mange andre spørsmål dukker opp, og alle handler om at vi må bli bedre kjent med beboeren. Dette gjør arbeidet med aktiviteter både tidkrevende og utfordrende men også veldig givende. Det handler om å gi oppmerksomhet til et annet menneske. Ikke oppmerksomhet til sykdommen, men til hele mennesket.
Før jeg avslutter har jeg lyst til å fortelle en liten historie fra Paralympic Games som jeg mener alt handler om å se hverandre og å hjelpe hverandre:
For noen år siden sto ni løpere klare til å delta i et løp i Seattle’s Paralympic Games. Startpistolen braket, og løpet var i gang. Ikke alle løp, men alle ville delta og gjerne vinne. Så løp noen inn i hverandre, og en gutt snublet og falt. De andre hørte ham gråte, og de satte ned farten og så seg tilbake. De stoppet og gikk tilbake. Alle sammen…
En jente satte seg ned ved siden av ham, og ga ham en klem. ”Går det bedre nå?”, spurte hun. Deretter gikk alle over målllinjen, skulder ved skulder, og ppublikum reiste seg og klappet…. i veldig lang tid.
De som overvar dette, snakker stadig om det. Hvorfor det? Kanskje fordi vi innerst inne vet at det viktigste ikke alltid er å skulle vinne. Kanskje er det viktigere å hjelpe andre til å bli vinnere, selv om det betyr av vi av og til må sette ned farten. Det største man kan gi et annet menneske er litt av sin egen tid. Det gjør oss ikke fattigere, tvert imot. Et lys mister heller ingenting ved å bli brukt til å tenne et annet…
hilsen
Richard
Foto: Bildene hentet fra Shutterstock. Ingen av bildene er av våre beboere og er kun illustrasjonsbilder